Buskeruds skattekiste

Mye har skjedd siden forrige blogginnlegg. Jeg har etter fire år i Trøndelag flyttet tilbake til Sandnes. Det var noen fantastiske år i vakker trøndersk natur, og jeg er sikker på det blir mange flere turer i årene fremover. Jeg har også rukket å bli ansatt hos Ecofact AS, hvor jeg har jobbet i omlag to uker. Ecofact er et naturbasert firma, som spesialiserer seg innen arts- og naturtypekartlegging. Kort fortalt er dette drømmejobben, og jeg stortrives ilag med kunnskapsrike og flinke kolleger.

Forrige uke reiste vi tre stykker nordover til Buskerud, der vi på oppdrag fra DN skulle kartlegge til sammen 17 verneområder. Hele uken skulle brukes til å vandre i noen av norges beste lokaliteter for orkidèer, og spenningen var stor for hvert nye område vi tok for oss. Tross i at vi de fleste dagene jobbet 10-14 timer, var dagene intet annet en magiske. Slitne etter lange dagsmarsjer kunne vi sette oss fornøye ned, å dra inn inntrykkene av all den sjeldne og flotte floraen vi hadde sett. Vi hadde store forventninger før avreise, og ble så definitivt ikke skuffet. Rød skogfrue (Cephalanthera ruba) og myrflangre (Epipactis palustris) er to av Norges vakreste og sjeldneste orkidèer, og drømmen var å få sett disse plantene. Det skulle mye til, men jammen kunne vi ikke krysse av begge ved ukesslutt. I løpet av uken fant vi hele 13 forskjellige orkidèearter, i tillegg til en rekke andre vakre og sjeldne planter.

Under følger en serie bilder fra hva vi kom over i de frodige østlandske skogene.
PS: Åpne gjerne bildene i eget vindu for best mulig visning.

Rød skogfrue (Cephalanthera ruba) EN-Sterkt truet

Rødflangre (Epipactis atrorubens)

Dragehode (Dracocephalum ruyschiana) VU-Sårbar

Dragehode (Dracocephalum ruyschiana) VU-Sårbar

Engmarihand (Dactylorhiza incarnata) og humlebille

Skogmarihand (Dactylorhiza fuchsii) og krabbeedderkopp med bie

Myrflangre (Epipactis palustris) EN-Sterkt truet

Orkideer i Norge

Det finnes en rekke unike planter rundt omkring i verden, men det er spesielt en familiegruppe de fleste nikker anerkjennende til. Med omkring 25 000 arter på verdensbasis, og et særpreget utseende skiller denne blomsten seg virkelig ut i mengden. Mang en husmor steller varianter av blomsten stolt, der den er edelsteinen i vinduskarmen. Jeg snakker selvfølgelig om orkidefamilien.

Orkidèer kommer i en rekke varianter. Store som små, fargerike som fargeløse, vanlige og ytterst sjeldne. Mange har helt unike levesett, som får oss til å forstå hvor fantastisk sammensatt naturen virkelig er. Norden har til manges overraskelse et rikt mangfold av orkideer, hvor det er funnet rundt 50 forskjellige arter. Av disse 50 er 37 registrert i Norge.

Brudespore (Gymnadenia conopsea) 

Rødflangre (Epipactis astrorubens)

Det er noe eget ved orkideene. Disse vakre og lett gjenkjennelige blomstene, som lyser opp ifra skogbunnen de vokser på. Helt siden min mor fortalte meg som barn, at det vokste ville orkidèer i skogene ved Velfjord, har denne artsgruppen hatt en egen plass i bevisstheten. Orkideer i Norge. La ordene synke litt inn.... Det er noe spesiellt ved å ha disse fantastiske plantene i landet, noe som bidrar til å gjøre naturen vår enda mer eksotisk.

Flekkmarihand (Dactylorhiza maculata)

Skogmarihand (Dactylorhiza fuchsii)

Jeg har sett og fotografert flere orkideer de siste årene. Det er dog en rekke arter jeg enda ikke har kommet over. Sjeldne arter som huldreblom (Epigonium aphyllium), svartkurle (Nigritella nigra), myrflangre (Epipactis palustris), søstermarihand (Dactylorhiza sambucina) og rød skogfrue (Cephalanthera rubra) står høyt på ønskelisten.

Islandsgrønnkurle (Coeloglossum viride spp. islandicum)

 Senest igår, søndag 9 juni tok jeg med meg en god kamerat fra Trondheim for å lete etter den sjeldne flueblommen (Ophrys insectifera). Endre Ofstad er en ivrig hobbybotantiker, som er like, om enn ikke mer interessert i orkidèer enn det jeg er. Han er også en habil fotograf, hvor vi var i stargropen ilag ved fotolinja på Øytun Folkehøgksole.

Flueblom (Ophrys insectifera) er en vakker og meget spesiell orkidèart.

Turen gikk til kalkfuruskog i Snåsa kommune. Jeg visste av en lokalitet der det skulle finnes flueblom, spørsmålet var bare om vi var for tidlig ute? Heldigvis, etter mye leting, kom vi over et eksemplar som nettopp hadde begynt å blomstre. Entusiasmen var til å ta og føle på. Flueblom står oppført som NT - Nær truet på den nasjonale rødlisten, og har et helt unikt levesett. Den etterlikner gravevepshunnen i slekten Argogorytes. Gravevepshannene lar seg rett og slett forføre av flueblommens duft og utseende, da den tror den har funnet seg en make. Pollenkorn overføres så fra blomsten til vepsen, og videreføres til neste plante i det insektet forflytter seg. Voilà, flueblommen har fått til en suksessfull pollinering. Naturen er virkelig fantastisk!

Etter at flueblommen var grundig avfotografert, og Endre måtte haste tilbake til Trondheim, avla jeg en annen lokalitet et besøk. Marisko (Cypripedium calceolus) er norges største orkide, og et blikkfang i skogen. Det var nok enda meget tidlig for denne arten, men jeg var heldig å komme over et eksemplar i blomst.

Marisko (Cypripedium calceolus)

Boreal regnskog - ekte Norsk natur

Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for skog. Gammel skog der økosystemet har fått utvikle seg naturlig i lang tid, har en helt spesiell formidlingskraft. Det er noe urnorsk med gammal skauen, et rop i fra urtiden. Mosen lager et mykt teppe både på trær og skogbunn, på både levende og død ved vokser det sjeldne og spesielle lav og sopparter. Når en så sitter stille langs en sakteflytende skogsbekk, mens øynene hviler på det mørke bekkevannet, ørene drar inn lyden av en våryr jerpe og nesen såvidt sanser duften av en nordlig aniskjuke (Haploporus odorus), er nasjonalromantikken og iveren etter bevaring av Norsk natur på sitt største.
 

I velutviklete områder med boreal regnskog kan en oppleve slik nærhet til naturen. Dette biotopet krever lang kontuinitet for å opprettholde et velfungerende økosystem, noe som vil si at når en først finner et område som har fått utvikle seg over hundrevis av år, så står en i en skattekiste av biologisk mangfold.

Fossenever (Lobaria hallii) VU-sårbar. 

Gullprikklav ( Pseudocyphellaria crocata) VU - sårbar. En karaktertart for boreal regnskog.

 Boreal regnskog eller kystgranskog om du vil er en særdels spesiell skogtype, som er sparsom på verdensbasis. I Norge finnes den bare i kystnære strøk i Midt-Norge, og i sørlige deler av Nordland fylke. Regnskog kan defineres som et skogøkosystem med et planteliv som er avhengig av fuktighet i alle sjikt. Skogtypen domineres av gran, men andre treslag som gråor, bjørk, selje, rogn og osp er også vitkige innslag. Dette fuktige og og kjølige skogsmiljøet har utviklet en stor artsrikdom, der særlige lav dominerer. Flere av artene som vokser i boreal regnskog finnes bare her, og er i så måte meget sjeldne. Gamle trær av rogn, selje og osp med høyere pH i barken enn hos gran, er særlig rike på lav. Slike gamle trær fungerer både som spredningskilder for lavartene til nærstående gran og som leverandører av næringsstoffer gjennom kronedrypp.

Trådragg (Ramalina thrausta) VU-sårbar.

Utsnitt av Vanlig blåfiltlav (Degelia plumbea)

Skålfiltlav (Protopannaria pezizoides)

Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for bevaring av denne skogtypen med tilhørende artsmangfold. Skogtypen er internasjonalt verdifull siden vi her finner arter som har hele eller nesten hele sin europeiske utbredelse konsentrert til et lite areal i Norge. For enkelte arter er de norske forekomstene en viktig del av verdenspopulasjonen.

Bladlavsamfunn med bl.a. lungenever og skrubbenever.

Boreal regnskog er oppført som EN-sterkt truet på den nasjonale rødlisten for naturtyper. 

Sjelden har jeg sett så mye spor etter ekorn, som de turene jeg har tatt til denne skogtypen. Det lå finspiste grankongler ved ver eneste mosetust.

PS: Trykk på bildene for best mulig visning.

Orreleik - Vått og vindfullt

Tidlig lørdag kveld la jeg og Tommy Sørensen ( TSnaturfoto ) ivei til en stor og snøkledt myr, et sted i Trøndelags dype skoger. Målet for turen var årets første natt på orreleik, og forventningene var store.

Avstanden fra skogsbilveien er ikke spesielt lang, men med råtten vårsnø opp til knærne, ble det allikevel en slitsom etappe frem til teltplassen. Men med drømmen om orrhane i vakkert morgenlys i tankene, gikk det fort unna. Vel fremme fant vi momentant mye leikspor, med skit og fjær overalt. Om ikke forventningene var høye fra før, så kunne vi nå ikke vente til morgendagen.

Det lille kamuflasjeteltet er igrunn i minste laget for en voksen mann, men ved å ligge i fosterstilling klarer en seg fint. Det vi ikke kunne forutse, var hvilke nattetimer vi hadde foran oss. I det kvelden seg på, begynte tsjooing og buldring å høres fra myrkanten, en herlig symfoni å sovne til. Morgentimene kunne ikke komme fort nok! Men så ble idyllen brutt. Himmelens sluser bestemte seg for å dra sluken helt ut, og vinden tok tak. Jeg klarte med nød og neppe å redde kamfulasjeteltet fra å blåse pokker i vold, men måtte allikevel ut å bardunere på ny. Natta ble med det søvnløs, da jeg måtte passe på at teltet holdt seg på plass. Regnet var en annen ting. Doghouse kamfulasjetelt er nemlig ikke vanntett, og etterhvert rant vannet inn overalt. Det meste ble med andre ord klissvått. Men, men tenkte jeg. Alt er verdt det, så lenge orrfuglene holder show imorgen.

Kort fortalt, orrhanene skuffet oss. De var nedenom en liten stund i 3-4 tiden, og i en liten periode i grålysningen. Vi mistenker at hanene var værsyke, og heller valgte å surmule innunder furua. Som en ekstra liten topp på kaka, klarte jeg å gå glipp av en rev som lusket 5 meter foran teltåpningen min. Tommy så den, men fikk bildene ødelagt av dugg...

Tross en noe mislykket tur, er det alltid kjekt å være ute i naturen ilag med gode venner. Å se og høre de fantastiske orrfuglene er også en naturopplevelse som hver gang frister til gjentakelse. Forhåpentligvis blir det flere forsøk, før spillet er over for denne gang. Legger ved mitt første, og foreløbig eneste orreleikbilde, som ble tatt 05:29 søndag, 29 april.

Lappugle (Strix nebulosa)

Søndag 18 mars 2012 gikk en stor drøm i oppfyllelse. Jeg fikk se og fotografere den fantastiske lappugla. Etter et utall enestående tvprogram, med detaljerte skildringer av denne uglas liv, har jeg opp igjennom årene fått et spesielt forhold til lappuglen. Det var noe uforklarlig over denne arten, noe mystisk, vakkert og rått. Da kviskringen kom om at det for første gang på 3 år var observert lappugle i trøndelag, kjente jeg en klump av forventning i magen. Jeg hørte "nyheten" i midten av uken, men fikk ikke gjort noe mer, da jeg skulle ivei på et 2 dagers skredkurs i Snåsafjellene. Vel tilbake fra turen, så jeg at det hadde tikket inn en melding fra Tommy. Han spurte om jeg hadde hørt og visste av hvor lappugla holdt til. Det gjorde jeg forsåvidt ikke, men jeg var rask med å kontakte en meget dyktig ornitolog jeg kjenner, som garantert hadde avlagt lokaliteten et besøk. Som sagt, så gjort, og plutselig var det klart for avreise tidlig søndag morgen.

Klokken viste halv 7 da jeg møtte Tommy, og vi kjørte så videre til lokaliteten ugla skulle holde til. Vi brukte lang tid på å lete, og var iferd med å gi opp, da hjertet plutselig spratt opp i halsgropa. DER! DER var jammen meg lappugla!! Uten en lyd, hadde den plutselig dukket opp, og satt seg på en værbitt påle. Naturopplevelsen jeg følte da, er en av de største i mitt liv.

Vi tilbrakte flere timer på lokaliteten, hvorav vi bare fotograferte i korte perioder. Resten av tiden sto vi å betraktet ugla gjennom kikkert på lang avstand, med kanskje et håp om å få se den på jakt. Ved en anledning forsvant den bak en liten haug, for så å dukke opp noen minutter senere. Den fikk seg nok en god smågnagerbiff da.

Hyggelig samvær ble det også etterhvert, da kjente som ukjente fuglefolk dukket opp.
Det er virkelig kjekt å se hvilket engasjement og glede en slik naturopplevelse kan gi. Dette er så utrolig viktig, og bidrar til bevisstgjøring og videre vern av natur og dyreliv!

I moskusens rike

Etter å ha planlagt flere vinterturer til Dovre, ble det helgen 2-4 mars endelig realisert. Turkamerat Tommy Sørensen ventet på meg da jeg ankom shell stasjonen i Levanger tidlig fredag morgen. Som en start på langhelgen hadde jeg avtalt å møte den ivrige og dyktige ornitologen Ole Martin Sæterhaug. En meget sjelden gjest hadde nemlig dukket opp i et skogholt i trønderbyen. Slagugle, også kalt urskogsugle er an art det er få forunt å oppleve. I Norge er det sparsomt med hekkende par, og det er derfor meget spesielt at denne arten dukker opp her. Med hjelp av Ole Martin fant vi etterhvert slagugla, men den satt dessverre totalt utilgjengelig til. Vi måtte ha skremt den opp for å få gode bilder, og det blir å trå over grensen i mine øyne. Forhåpentligvis holder den seg i området en stund til. Møtet med denne store ugla med kullsvarte øyne og kraftig oransje nebb var allikevell en stor opplevelse.

Grytidlig lørdag morgen var vi så klar for avreise til Dovre. Målet for turen var å finne moskus, og etter mange gode tips hadde vi flere områder å velge mellom. Valget falt på Kongsvold, og å ta seg oppover bjørkelia der. Etter litt banning og steiking oppover lia, kom vi opp på snaufjellet. Med strålende solskinn, og majestetiske fjell på alle kanter måtte vi ta inn inntrykkene som møtte oss. Vi benyttet med det samme anledningen til å speide etter små bevegelige flekker i landskapet. Tommy fant relativt kjapt moskus både på Nystugguhøa og Høgsnyta. Vi hadde hele dagen på oss, så vi bestemte oss for å ta fatt på den bratte stigningen opp mot det 1700 meter høye fjellet Nystugguhøa. Et godt stykke oppover fjellsiden kom vi over spor etter en av fjellets store vandrere. Jerven hadde passert en skråning med myk snø, og satt igjen sine karakteristiske spor. En fin opplevelse, som gav en energiboost for å nå opp til toppen.Etterhvert ble skiene lagt igjen, og resten av turen ble til fots. Føret var rett og slett djevelsk, og snøen fremsto nesten like hard som asfalt. På toppen møtte vi en liten moskusflokk som gikk å beitet i siluett mot dalen under. Vi viet litt tid med disse individene, før turen gikk videre innover fjellplatået. Nede i et søkk fant vi enda en flokk. Det storslåtte landskapet rundt innyndet til litt miljøfoto, og det ble i hovedsak det med denne flokken. Vi fikk på følelsen av at disse dyrene ikke var like tålmodige som de andre, og var igrunn lite lysten på å få en illsint moskus i hælene.

Resten av dagen møtte vi på et enslig reinsdyr, men det var for kjapt til at jeg fikk noen bilder. Et stort samtaleemne ble forøvrig en kar som la i vei oppover en bratt og svært snøskredutsatt fjellside. Det er vel dessverre ikke uten grunn det skjer ulykker..
Vel tilbake på E6 gikk turen til Dombås hvor det ble litt næring iform av en deilig kyllingburger. En koselig hytte på furuhaugli ble husværet for natten.
Søndag ble enkelt og greit ingen stor dag. Vi gikk innover fra Hjerkinn, og rundt Tverrfjellet. Vi holdt utkikk, men så ingen moskus i fjellsidene rundt. Etter noen timers gange ble turen avbrutt, da vi rett og slett fant det umulig å ferdes. Skiene hadde null feste, og det ble heller ingen stor suksess til fots. Skikkelig trugeføre med andre ord. Heldigvis hadde vi en kjempeflott lørdag, og vi var godt fornøyde da vi vendte bilhjulene hjemover.

Fuglerike Norge

Mange forbinder et variert, eksotisk og fargerikt fugleliv med varme og tropiske strøk. De bortgjemte regnskogene i Sør Amerika og Afrika huser riktignok et unikt og ubeskrivelig vakkert mangfold av våre fjærkledde venner, men Norge har også fuglearter som kan ta pusten fra de fleste. Hvis en virkelig studerer artene våre,kan en finne et fargespill uten like. Se på kjøttmeisen, blåmeisen, bokfinken og stokkanda. Dette er vanlige fugler for mange, men tar en seg tid til å oppleve og studere, så åpenbarer det seg fargerike og vakre skapninger.

Noen arter forbløffer med sin råskap og størrelse, som eksempelvis kongeørna, havørrna og hønsehauken. En føler seg liten og ydmyk når en blir stirret i senk av gule haukeøyne, eller når havørna med et vingespenn på opptil 2,5 m tar fisk få meter ifra båtripa. Vi har noen arter som med sin mystikk trigger til sagn og historier, der lomens skrik i sommernatta kan få det til å gå kaldt nedover ryggraden. Til slutt har vi de artene som rett og slett er fantastisk vakre å se på. Lundefugl, kvinand, ærfugl og horndykker faller fint på plass under en slik kategori.

Legger ved et lite knippe bilder av norske fuglearter, som jeg synes er vakre og fasinerende.

Snøspurv

Lundefugl

Horndykker

Ringdue

Kvinand

Ærfugl

Havørn

Hønsehauk

Smålom

Krykkje

Elgjakt - et av årets høydepunkt

Tidlig lørdag morgen satt vi klar med store forventninger for hva årets elgjakt ville gi av opplevelser. Som en liten brannfakkel, hadde det blitt observert en stor okse med skovl horn på valdet noen dager i forveien. Om storoksen blir felt er ikke så viktig, men det å vite at den trasker i skogene gir en ekstra dimensjon når en sitter på post. Etter at postrekka tradisjonelt var trukket og fordelt, var det bare å legge i vei. Den store snakkisen iår var det nye jakttårnet vi hadde satt opp med livet som innsats. Nærmere 6 meter opp i et tre, virket det noe høyt for en del av oss.

Kort fortalt ble første drevet resultatløst. Vår 5 år gamle jamthund samt en unghund av typen norsk grå elghund viste ingen tegn til fersk aktivitet. Etter en liten kaffetår og skitprat posterte vi så på nytt i et område like ved. Like kort fortalt, her var det elg! Drivere og poster regelrett svømte i elg. Først datt det ei elgku, før en fantastisk flott elgokse endte sine dager i granskogen. Litt av en pangstart første jaktdag!
Yngve Strøm er storfornøyd med en av de største oksene på flere år. Nærmere 300 kg i slaktevekt og kraftig og originalt stanghorn.

Meget spesielt gevir
Neste jaktdag startet med kuling i kastene, hagl og regnbyger. Uvær stopper dog ikke "hardbarka" elgjegere. Enda kortere fortalt en dagen før, to elg! Først ble en kalv skutt, før ei fin fjorårskvige ble skutt. Med andre ord vi hadde en meget fin avskytning dette året, med 1 ku, 1 okse, 1 kvige og 1 kalv! At vi bare har 4 ( + 2 som blir solgt ) er dog helt latterlig. Vi har minimum 9000 mål å jakte på og en får tildelt 1 elg per 800 mål. Jeg får selv ikke dette regnestykket til å gå opp! Årsaken er dog at vi på mange år ikke har vært medlem av et storviltvald, og da synker kvotene. Fra neste år endrer dette seg, og vi kan forvente oss nærmere 10 dyr.
I år brukte vi altså bare to fattige jaktdager på å bli ferdige med kvoten. Ikke rart, da elgen er å finne overalt. Vi har faktisk ikke sett så mye elg på flere år. To små drev resulterte i intet mindte en 16 observerte dyr!

Årets elgjakt er med det dessverre over for min del. Jeg får trøste meg med at jeg fortsatt kan prøve meg på litt rådyrjakt og ikke minst skogsfugljakt i trøndelags dype skoger.

Naturens spisskammers

Norsk natur er et skattekammers på mange måter. Hver eneste nordmann som er glad i natur og friluft har sin egen oppfatning og utnyttelse av naturen. Vi har skientusisaster, orienteringsløpere, jegere, fiskere, naturfotografer, vanlige turfolk eller en salig blanding av de nevnte. Felles for alle uansett interessegruppe er at de kan ta gleden i de fantastiske råvarene naturen kan by på.

Vi kan velge å høste delikatessene på egen hånd, kjøpe dem eller bli servert av venner og bekjente. Undertegnede er en av den første sorten. Jeg synes det er fantastisk å kunne ferdes i vår frie natur og ha muligheten til å sanke min egen mat. Middagene med selvskutt, selvfisket og selvplukket vill norsk mat har en egen stemning over seg. Forebeholdt at maten er tilberedt rett, er dette ofte noen av de beste middagene i løpet av året.I løpet av de siste ukene har jeg ferdes mye ute, og høstet av naturens overflod. Senest idag sitter jeg trøtt og litt småforkjølt igjen etter en helg med masse fin natur. Rype og skogsfugljakta startet som kjent 10 september. Jeg og en kamerat overnattet under en gapahuk, og var klar for en fantastisk åpning på jakta. Kort fortalt ble det ikke noe fugl, noe som igrunn var overraskende etter takseringsresultat å dømme. Jaktstarten ble med det heller en lang tur i fantastisk vakker natur. Lemen var å se overalt, noe tydeligvis både tårnfalk og jaktfalk hadde benyttet seg av.

Klokken 05:30 søndag satt jeg så klar i en helt annen setting. Nå var det grågåsjakt som sto for tur. Gjessene var å se absolutt overalt, men de viste seg dessverre vanskelige å få ned på lokkefuglene. Jeg fikk dog skutt min første grågås, og var mer en fornøyd med det! Det er godt å vite at det ihvertfall er sikret to fantastiske gåsebiffer til vinteren.Gås har et fantastisk velsmakende og mørt kjøtt.

Det var to korte beretninger om jakten på hovedingrediensen i en viltrett, men hva med tilbehøret? Her kan jeg bare nevne èn ting, Sopp! Smørstekt sopp som tilbehør til viltretter er magisk. Soppåret 2011 har vist seg å være meget bra, noe jeg håper mange har utnyttet. Jeg har selv plukket flere poser med steinsopp, kantarell og blek piggsopp.
Kantarellen finner du oftest i halvåpne granskoger og langs stier og tråkk.

Ønsker alle sammen en fortsatt flott, fargerik og velsmakende september måned!