søndag 30. desember 2012

Naturopplevelser 2012

Snart legger vi bak oss året 2012, og starter med blanke ark i det vi går inn i 2013. De siste året har vært hendelsesrikt, med flere store omveltninger. Etter 5 år boende i henholdsvis Alta og Steinkjer, har jeg nå flyttet hjem til Sandnes. Jeg kan ærlig si at jeg savner den Trønderske naturen, og alt det den har å by på, men mine hjemtrakter, med Jæren i spissen byr også på fantastisk og eksotisk natur. Rogaland er som Nord-Trøndelag, en skattekiste for naturfotografen.

2012 har ikke innledet til så mange fototurer som jeg selv kunne ønske, men til gjengjeld har de turene jeg har vært på gitt uforglemmelige nærmøter med natur og dyreliv. I denne fotografiske oppsummeringen, legger jeg ved noen bilder av naturopplevelser som vil bringe frem smilet om og om igjen. Et par bilder har dere nok kanskje sett før, men håper det går greit å se dem en gang til.

Jeg får avslutte med å ønske alle besøkere av bloggen og fotografer et riktig godt nytt år! 

Våren 2012 fikk jeg oppfylt en stor drøm, nemlig å få se den fantastiske lappugla på nært hold. En utrolig fasinerende fugl, som sammen med uglen fotografert under er selve symbolet på villmark.

På lik linje med lappuglemøtet, var det en uforglemmelig og ubeskrivelig opplevelse å  fotografere Europas største ugle, hubro. Rett og slett en enestående fugl.

I mars la jeg og Tommy Sørensen ivei på en vinterlig tur etter moskus på Dovre. En fantastisk tur i flott vær, hvor vi fant moskusen høyt oppe på fjellplatåene.

Ærfuglene som holder til i Straumen i Trøndelag kommer jeg til å savne som fotoobjekter. Skulle en trenge inspirasjon på en tung dag, var det bare å ta turen hit å studere disse utrolig flotte fuglene gjennom kamerasøkeren.

Under en ukes kartleggingsjobb i Buskerud, kom vi over en rekke vakre og sjeldne planter. Den største opplevelsen for meg, hva da vi fikk se og fotografere en av norges sjeldneste orkideer, Rød skogfrue (Cephalanthera ruba)

Blodstorkenebb (Geranium sanguineum)  trives godt i litt kalkrike og tørrere områder. En flott blomst å treffe på i skogen. Denne arten er kanskje ikke så spesiell i seg selv, men representerer heller en lang rekke av botaniske møter i 2012.

lørdag 28. juli 2012

Hubro - hubror - bergulv - draugen og utburd

Overskriften i dette innlegget henviser til de mange navnene til den myteoppsunnede og fantastiske hubroen. Natt til fredag 27.juli hadde jeg en helt ubeskrivelig og rå naturopplevelse, da jeg fikk dele de mørke nattetimene med et hubropar. I vakkert og storslått kystlandskap satt jeg og Asbjørn Vigane og betraktet hubroen i det den forsynte seg av de kjøttfulle  kråkene. Oppe i lia satt hannfuglen og ropte med sin dype røst, mens hunnfuglen så smått kalte på sin make. Stemningen og opplevelsen av å se og høre denne store og imponerende uglen er nesten for mye for en frelst naturfotograf, og det går stadig opp for meg hvilken unik opplevelse jeg har hatt.

Hubroen er en av de mest myteomspunnede skapningene vi har i norsk natur, og mang et sagn har gått på folkemunne fra gammelt av. Uglene ble generelt sett fryktet, og sett på som et dødsvarsel. Hubroen var i så måte intet unntak. Troen på at hubroen varsler død og sykdom er eldgammel, og i Telemark sa folk at hubroen var den styggeste fuglen som fløy i lufta. Den har øyne som glødene ildkuler og stemme så stygg at folk får gåsehud når de hører den rope i nattemørket.

Navnet utburd, som hubroen flere steder ble kalt, er knyttet til den gamle middelalderskikken med å bære ut barn for å dø i skogen - utburd. I Numedal het det at hubroen, eller gasten som den også ble kalt, er sjelen til et udøpt barn som fredløst flakker fra sted til sted. Når den skoggerler skal det bryte ut ildebrann, men gråter den, skal det spørres vasslik. Når den roper og ber om at den må få et navn, skal man si følgende vers for å bli kvitt den:

"Eg skal døpe deg på ei von
enten Guri eller Jon.
Eg skal døpe deg med navn
enten Ane eller Jan."

Hubroen skal forøvrig ha fått sitt navn på bakgrunn av en gammel legende som lyder slik: En gang var to brødre ute på jakt. Før jakten begynte, ble de enige om å dele fangsten likt mellom seg. Da det led mot kveld, hadde den eldste skutt sju ryper og den yngste bare én. Da sa eldste broren at hver fikk ta vare på sitt, og det var yngste broren enig i. Like etter at de hadde begynt på hjemveien, klarte den yngste å felle en stor og staselig hjort. Straks var den eldste broren frampå og ville dele likt, og det sa den yngste ja til. De lot hestene dra den døde hjorten og tok fatt på resten av hjemveien. Mens de gikk slik og ruslet, tenkte eldste broren at alt er nok, men halvt er ikke halvnok, og så slo han broren i hjel. Da han sent på kvelden kom hjem alene, spurte moren hvor det var blitt av yngste broren. "Han har nok gått seg vill," svarte gutten. "Så får du dra ut og lete, og gode øyne og vide vinger skal du få med på ferden," sa moren. "Men du blir ikke menneske igjen før du har brakt bror din med deg hjem."

Alltid flyr eldstebroren omkring og leter etter yngstebroren, og roper i natten over skog og hei. "Hu bror! Hu bror!" skriker han, og derfor kalles han hubror av alle som hører ham.
 


Heldigvis er det ikke mye sannhet i mange av disse skumle og noe utrivelige sagnene. Hubroen blir idag sett på som et prov på vill, urørt og ekte norsk natur. Et møte med denne enestående fuglen er en opplevelse man vil huske resten av livet, noe jeg kan skrive under på.
 


tirsdag 10. juli 2012

Buskeruds skattekiste

Mye har skjedd siden forrige blogginnlegg. Jeg har etter fire år i Trøndelag flyttet tilbake til Sandnes. Det var noen fantastiske år i vakker trøndersk natur, og jeg er sikker på det blir mange flere turer i årene fremover. Jeg har også rukket å bli ansatt hos Ecofact AS, hvor jeg har jobbet i omlag to uker. Ecofact er et naturbasert firma, som spesialiserer seg innen arts- og naturtypekartlegging. Kort fortalt er dette drømmejobben, og jeg stortrives ilag med kunnskapsrike og flinke kolleger.

Forrige uke reiste vi tre stykker nordover til Buskerud, der vi på oppdrag fra DN skulle kartlegge til sammen 17 verneområder. Hele uken skulle brukes til å vandre i noen av norges beste lokaliteter for orkidèer, og spenningen var stor for hvert nye område vi tok for oss. Tross i at vi de fleste dagene jobbet 10-14 timer, var dagene intet annet en magiske. Slitne etter lange dagsmarsjer kunne vi sette oss fornøye ned, å dra inn inntrykkene av all den sjeldne og flotte floraen vi hadde sett. Vi hadde store forventninger før avreise, og ble så definitivt ikke skuffet. Rød skogfrue (Cephalanthera ruba) og myrflangre (Epipactis palustris) er to av Norges vakreste og sjeldneste orkidèer, og drømmen var å få sett disse plantene. Det skulle mye til, men jammen kunne vi ikke krysse av begge ved ukesslutt. I løpet av uken fant vi hele 13 forskjellige orkidèearter, i tillegg til en rekke andre vakre og sjeldne planter.

Under følger en serie bilder fra hva vi kom over i de frodige østlandske skogene.
PS: Åpne gjerne bildene i eget vindu for best mulig visning.

Rød skogfrue (Cephalanthera ruba) EN-Sterkt truet


Rødflangre (Epipactis atrorubens)




Dragehode (Dracocephalum ruyschiana) VU-Sårbar

Dragehode (Dracocephalum ruyschiana) VU-Sårbar


Engmarihand (Dactylorhiza incarnata) og humlebille

Skogmarihand (Dactylorhiza fuchsii) og krabbeedderkopp med bie

Myrflangre (Epipactis palustris) EN-Sterkt truet

mandag 11. juni 2012

Orkideer i Norge

Det finnes en rekke unike planter rundt omkring i verden, men det er spesielt en familiegruppe de fleste nikker anerkjennende til. Med omkring 25 000 arter på verdensbasis, og et særpreget utseende skiller denne blomsten seg virkelig ut i mengden. Mang en husmor steller varianter av blomsten stolt, der den er edelsteinen i vinduskarmen. Jeg snakker selvfølgelig om orkidefamilien.

Orkidèer kommer i en rekke varianter. Store som små, fargerike som fargeløse, vanlige og ytterst sjeldne. Mange har helt unike levesett, som får oss til å forstå hvor fantastisk sammensatt naturen virkelig er. Norden har til manges overraskelse et rikt mangfold av orkideer, hvor det er funnet rundt 50 forskjellige arter. Av disse 50 er 37 registrert i Norge.

Brudespore (Gymnadenia conopsea) 
Rødflangre (Epipactis astrorubens)
Det er noe eget ved orkideene. Disse vakre og lett gjenkjennelige blomstene, som lyser opp ifra skogbunnen de vokser på. Helt siden min mor fortalte meg som barn, at det vokste ville orkidèer i skogene ved Velfjord, har denne artsgruppen hatt en egen plass i bevisstheten. Orkideer i Norge. La ordene synke litt inn.... Det er noe spesiellt ved å ha disse fantastiske plantene i landet, noe som bidrar til å gjøre naturen vår enda mer eksotisk.

Flekkmarihand (Dactylorhiza maculata)
Skogmarihand (Dactylorhiza fuchsii)
Jeg har sett og fotografert flere orkideer de siste årene. Det er dog en rekke arter jeg enda ikke har kommet over. Sjeldne arter som huldreblom (Epigonium aphyllium), svartkurle (Nigritella nigra), myrflangre (Epipactis palustris), søstermarihand (Dactylorhiza sambucina) og rød skogfrue (Cephalanthera rubra) står høyt på ønskelisten.

Islandsgrønnkurle (Coeloglossum viride spp. islandicum)
 Senest igår, søndag 9 juni tok jeg med meg en god kamerat fra Trondheim for å lete etter den sjeldne flueblommen (Ophrys insectifera). Endre Ofstad er en ivrig hobbybotantiker, som er like, om enn ikke mer interessert i orkidèer enn det jeg er. Han er også en habil fotograf, hvor vi var i stargropen ilag ved fotolinja på Øytun Folkehøgksole.

Flueblom (Ophrys insectifera) er en vakker og meget spesiell orkidèart.
Turen gikk til kalkfuruskog i Snåsa kommune. Jeg visste av en lokalitet der det skulle finnes flueblom, spørsmålet var bare om vi var for tidlig ute? Heldigvis, etter mye leting, kom vi over et eksemplar som nettopp hadde begynt å blomstre. Entusiasmen var til å ta og føle på. Flueblom står oppført som NT - Nær truet på den nasjonale rødlisten, og har et helt unikt levesett. Den etterlikner gravevepshunnen i slekten Argogorytes. Gravevepshannene lar seg rett og slett forføre av flueblommens duft og utseende, da den tror den har funnet seg en make. Pollenkorn overføres så fra blomsten til vepsen, og videreføres til neste plante i det insektet forflytter seg. Voilà, flueblommen har fått til en suksessfull pollinering. Naturen er virkelig fantastisk!

Etter at flueblommen var grundig avfotografert, og Endre måtte haste tilbake til Trondheim, avla jeg en annen lokalitet et besøk. Marisko (Cypripedium calceolus) er norges største orkide, og et blikkfang i skogen. Det var nok enda meget tidlig for denne arten, men jeg var heldig å komme over et eksemplar i blomst.

Marisko (Cypripedium calceolus)

onsdag 16. mai 2012

Boreal regnskog - ekte Norsk natur

Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for skog. Gammel skog der økosystemet har fått utvikle seg naturlig i lang tid, har en helt spesiell formidlingskraft. Det er noe urnorsk med gammal skauen, et rop i fra urtiden. Mosen lager et mykt teppe både på trær og skogbunn, på både levende og død ved vokser det sjeldne og spesielle lav og sopparter. Når en så sitter stille langs en sakteflytende skogsbekk, mens øynene hviler på det mørke bekkevannet, ørene drar inn lyden av en våryr jerpe og nesen såvidt sanser duften av en nordlig aniskjuke (Haploporus odorus), er nasjonalromantikken og iveren etter bevaring av Norsk natur på sitt største.
 


I velutviklete områder med boreal regnskog kan en oppleve slik nærhet til naturen. Dette biotopet krever lang kontuinitet for å opprettholde et velfungerende økosystem, noe som vil si at når en først finner et område som har fått utvikle seg over hundrevis av år, så står en i en skattekiste av biologisk mangfold.

Fossenever (Lobaria hallii) VU-sårbar. 
Gullprikklav ( Pseudocyphellaria crocata) VU - sårbar. En karaktertart for boreal regnskog.
 Boreal regnskog eller kystgranskog om du vil er en særdels spesiell skogtype, som er sparsom på verdensbasis. I Norge finnes den bare i kystnære strøk i Midt-Norge, og i sørlige deler av Nordland fylke. Regnskog kan defineres som et skogøkosystem med et planteliv som er avhengig av fuktighet i alle sjikt. Skogtypen domineres av gran, men andre treslag som gråor, bjørk, selje, rogn og osp er også vitkige innslag. Dette fuktige og og kjølige skogsmiljøet har utviklet en stor artsrikdom, der særlige lav dominerer. Flere av artene som vokser i boreal regnskog finnes bare her, og er i så måte meget sjeldne. Gamle trær av rogn, selje og osp med høyere pH i barken enn hos gran, er særlig rike på lav. Slike gamle trær fungerer både som spredningskilder for lavartene til nærstående gran og som leverandører av næringsstoffer gjennom kronedrypp.

Trådragg (Ramalina thrausta) VU-sårbar.
Utsnitt av Vanlig blåfiltlav (Degelia plumbea)
Skålfiltlav (Protopannaria pezizoides)
Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for bevaring av denne skogtypen med tilhørende artsmangfold. Skogtypen er internasjonalt verdifull siden vi her finner arter som har hele eller nesten hele sin europeiske utbredelse konsentrert til et lite areal i Norge. For enkelte arter er de norske forekomstene en viktig del av verdenspopulasjonen.

Bladlavsamfunn med bl.a. lungenever og skrubbenever.


Boreal regnskog er oppført som EN-sterkt truet på den nasjonale rødlisten for naturtyper. 

Sjelden har jeg sett så mye spor etter ekorn, som de turene jeg har tatt til denne skogtypen. Det lå finspiste grankongler ved ver eneste mosetust.

PS: Trykk på bildene for best mulig visning.

søndag 29. april 2012

Orreleik - Vått og vindfullt

Tidlig lørdag kveld la jeg og Tommy Sørensen ( TSnaturfoto ) ivei til en stor og snøkledt myr, et sted i Trøndelags dype skoger. Målet for turen var årets første natt på orreleik, og forventningene var store.

Avstanden fra skogsbilveien er ikke spesielt lang, men med råtten vårsnø opp til knærne, ble det allikevel en slitsom etappe frem til teltplassen. Men med drømmen om orrhane i vakkert morgenlys i tankene, gikk det fort unna. Vel fremme fant vi momentant mye leikspor, med skit og fjær overalt. Om ikke forventningene var høye fra før, så kunne vi nå ikke vente til morgendagen.

Det lille kamuflasjeteltet er igrunn i minste laget for en voksen mann, men ved å ligge i fosterstilling klarer en seg fint. Det vi ikke kunne forutse, var hvilke nattetimer vi hadde foran oss. I det kvelden seg på, begynte tsjooing og buldring å høres fra myrkanten, en herlig symfoni å sovne til. Morgentimene kunne ikke komme fort nok! Men så ble idyllen brutt. Himmelens sluser bestemte seg for å dra sluken helt ut, og vinden tok tak. Jeg klarte med nød og neppe å redde kamfulasjeteltet fra å blåse pokker i vold, men måtte allikevel ut å bardunere på ny. Natta ble med det søvnløs, da jeg måtte passe på at teltet holdt seg på plass. Regnet var en annen ting. Doghouse kamfulasjetelt er nemlig ikke vanntett, og etterhvert rant vannet inn overalt. Det meste ble med andre ord klissvått. Men, men tenkte jeg. Alt er verdt det, så lenge orrfuglene holder show imorgen.

Kort fortalt, orrhanene skuffet oss. De var nedenom en liten stund i 3-4 tiden, og i en liten periode i grålysningen. Vi mistenker at hanene var værsyke, og heller valgte å surmule innunder furua. Som en ekstra liten topp på kaka, klarte jeg å gå glipp av en rev som lusket 5 meter foran teltåpningen min. Tommy så den, men fikk bildene ødelagt av dugg...

Tross en noe mislykket tur, er det alltid kjekt å være ute i naturen ilag med gode venner. Å se og høre de fantastiske orrfuglene er også en naturopplevelse som hver gang frister til gjentakelse. Forhåpentligvis blir det flere forsøk, før spillet er over for denne gang. Legger ved mitt første, og foreløbig eneste orreleikbilde, som ble tatt 05:29 søndag, 29 april.


søndag 18. mars 2012

Lappugle (Strix nebulosa)

Søndag 18 mars 2012 gikk en stor drøm i oppfyllelse. Jeg fikk se og fotografere den fantastiske lappugla. Etter et utall enestående tvprogram, med detaljerte skildringer av denne uglas liv, har jeg opp igjennom årene fått et spesielt forhold til lappuglen. Det var noe uforklarlig over denne arten, noe mystisk, vakkert og rått. Da kviskringen kom om at det for første gang på 3 år var observert lappugle i trøndelag, kjente jeg en klump av forventning i magen. Jeg hørte "nyheten" i midten av uken, men fikk ikke gjort noe mer, da jeg skulle ivei på et 2 dagers skredkurs i Snåsafjellene. Vel tilbake fra turen, så jeg at det hadde tikket inn en melding fra Tommy. Han spurte om jeg hadde hørt og visste av hvor lappugla holdt til. Det gjorde jeg forsåvidt ikke, men jeg var rask med å kontakte en meget dyktig ornitolog jeg kjenner, som garantert hadde avlagt lokaliteten et besøk. Som sagt, så gjort, og plutselig var det klart for avreise tidlig søndag morgen.


Klokken viste halv 7 da jeg møtte Tommy, og vi kjørte så videre til lokaliteten ugla skulle holde til. Vi brukte lang tid på å lete, og var iferd med å gi opp, da hjertet plutselig spratt opp i halsgropa. DER! DER var jammen meg lappugla!! Uten en lyd, hadde den plutselig dukket opp, og satt seg på en værbitt påle. Naturopplevelsen jeg følte da, er en av de største i mitt liv.

Vi tilbrakte flere timer på lokaliteten, hvorav vi bare fotograferte i korte perioder. Resten av tiden sto vi å betraktet ugla gjennom kikkert på lang avstand, med kanskje et håp om å få se den på jakt. Ved en anledning forsvant den bak en liten haug, for så å dukke opp noen minutter senere. Den fikk seg nok en god smågnagerbiff da.

Hyggelig samvær ble det også etterhvert, da kjente som ukjente fuglefolk dukket opp.
Det er virkelig kjekt å se hvilket engasjement og glede en slik naturopplevelse kan gi. Dette er så utrolig viktig, og bidrar til bevisstgjøring og videre vern av natur og dyreliv!

mandag 5. mars 2012

I moskusens rike

Etter å ha planlagt flere vinterturer til Dovre, ble det helgen 2-4 mars endelig realisert. Turkamerat Tommy Sørensen ventet på meg da jeg ankom shell stasjonen i Levanger tidlig fredag morgen. Som en start på langhelgen hadde jeg avtalt å møte den ivrige og dyktige ornitologen Ole Martin Sæterhaug. En meget sjelden gjest hadde nemlig dukket opp i et skogholt i trønderbyen. Slagugle, også kalt urskogsugle er an art det er få forunt å oppleve. I Norge er det sparsomt med hekkende par, og det er derfor meget spesielt at denne arten dukker opp her. Med hjelp av Ole Martin fant vi etterhvert slagugla, men den satt dessverre totalt utilgjengelig til. Vi måtte ha skremt den opp for å få gode bilder, og det blir å trå over grensen i mine øyne. Forhåpentligvis holder den seg i området en stund til. Møtet med denne store ugla med kullsvarte øyne og kraftig oransje nebb var allikevell en stor opplevelse.
Grytidlig lørdag morgen var vi så klar for avreise til Dovre. Målet for turen var å finne moskus, og etter mange gode tips hadde vi flere områder å velge mellom. Valget falt på Kongsvold, og å ta seg oppover bjørkelia der. Etter litt banning og steiking oppover lia, kom vi opp på snaufjellet. Med strålende solskinn, og majestetiske fjell på alle kanter måtte vi ta inn inntrykkene som møtte oss. Vi benyttet med det samme anledningen til å speide etter små bevegelige flekker i landskapet. Tommy fant relativt kjapt moskus både på Nystugguhøa og Høgsnyta. Vi hadde hele dagen på oss, så vi bestemte oss for å ta fatt på den bratte stigningen opp mot det 1700 meter høye fjellet Nystugguhøa. Et godt stykke oppover fjellsiden kom vi over spor etter en av fjellets store vandrere. Jerven hadde passert en skråning med myk snø, og satt igjen sine karakteristiske spor. En fin opplevelse, som gav en energiboost for å nå opp til toppen.Etterhvert ble skiene lagt igjen, og resten av turen ble til fots. Føret var rett og slett djevelsk, og snøen fremsto nesten like hard som asfalt. På toppen møtte vi en liten moskusflokk som gikk å beitet i siluett mot dalen under. Vi viet litt tid med disse individene, før turen gikk videre innover fjellplatået. Nede i et søkk fant vi enda en flokk. Det storslåtte landskapet rundt innyndet til litt miljøfoto, og det ble i hovedsak det med denne flokken. Vi fikk på følelsen av at disse dyrene ikke var like tålmodige som de andre, og var igrunn lite lysten på å få en illsint moskus i hælene.

Resten av dagen møtte vi på et enslig reinsdyr, men det var for kjapt til at jeg fikk noen bilder. Et stort samtaleemne ble forøvrig en kar som la i vei oppover en bratt og svært snøskredutsatt fjellside. Det er vel dessverre ikke uten grunn det skjer ulykker..
Vel tilbake på E6 gikk turen til Dombås hvor det ble litt næring iform av en deilig kyllingburger. En koselig hytte på furuhaugli ble husværet for natten.
Søndag ble enkelt og greit ingen stor dag. Vi gikk innover fra Hjerkinn, og rundt Tverrfjellet. Vi holdt utkikk, men så ingen moskus i fjellsidene rundt. Etter noen timers gange ble turen avbrutt, da vi rett og slett fant det umulig å ferdes. Skiene hadde null feste, og det ble heller ingen stor suksess til fots. Skikkelig trugeføre med andre ord. Heldigvis hadde vi en kjempeflott lørdag, og vi var godt fornøyde da vi vendte bilhjulene hjemover.

torsdag 2. februar 2012

Fuglerike Norge

Mange forbinder et variert, eksotisk og fargerikt fugleliv med varme og tropiske strøk. De bortgjemte regnskogene i Sør Amerika og Afrika huser riktignok et unikt og ubeskrivelig vakkert mangfold av våre fjærkledde venner, men Norge har også fuglearter som kan ta pusten fra de fleste. Hvis en virkelig studerer artene våre,kan en finne et fargespill uten like. Se på kjøttmeisen, blåmeisen, bokfinken og stokkanda. Dette er vanlige fugler for mange, men tar en seg tid til å oppleve og studere, så åpenbarer det seg fargerike og vakre skapninger.

Noen arter forbløffer med sin råskap og størrelse, som eksempelvis kongeørna, havørrna og hønsehauken. En føler seg liten og ydmyk når en blir stirret i senk av gule haukeøyne, eller når havørna med et vingespenn på opptil 2,5 m tar fisk få meter ifra båtripa. Vi har noen arter som med sin mystikk trigger til sagn og historier, der lomens skrik i sommernatta kan få det til å gå kaldt nedover ryggraden. Til slutt har vi de artene som rett og slett er fantastisk vakre å se på. Lundefugl, kvinand, ærfugl og horndykker faller fint på plass under en slik kategori.

Legger ved et lite knippe bilder av norske fuglearter, som jeg synes er vakre og fasinerende.
Snøspurv

Lundefugl

Horndykker

Ringdue

Kvinand

Ærfugl

Havørn

Hønsehauk

Smålom

Krykkje