I den mørke årstiden, når naturen ligger i dvale, er det en lang rekke naturfotografer som går i skjul. I små, trange plankebuer sitter de i timesvis å fryser, mens de nistirrer ut gjennom små vindusglugger. Å gå ut for å slå lens er uaktuelt, her må det nødløsninger til, med gamle colaflasker og spylevæske kanner. Det er ofte en tålmodighetsprøve, og er det noe en naturfotograf må ha, så er det tålmodighet.
Hvorfor gjør vi dette? Jo, det er for muligheten til å se å fotografere de mange enestående og fantastiske rovfuglene våre. Nå for tiden er det nettopp fullt fokus på dette. Så fort muligheten byr seg, er det rett ut med med et mål om skarpe nebb og klør i kamerasøkeren.
Spenningen er like stor hver gang en setter seg inn i bua. Kommer det fugl? Hvilken art? Kanskje drømmearten? Når jeg sier drømmeart, er det myrhauken jeg sikter til. Vi har vært utrolig priviligert med å ha besøk av en fantastisk vakker myrhauk hann, en særdeles sjelden art å ha foran fotogluggene. Denne arten presser seg uten problemer inn på topp 10 listen over de råeste fuglene jeg har fotografert i Norge, ilag med kongeligheter som kongeørn, havørn, lappugle og hubro.
28 januar satt jeg i høljregn og sterk vind forventningsfull bak kamera. Ville det komme fugl i dette uværet? Jammen gjorde det det, og jammen var det myrhauken. Både en hann og hunnfugl holdt et lite show i en times tid. Fantastisk opplevelse, som virkelig er definisjonen på hvorfor en driver med naturfoto. De spesielle møtene, opplevelsene med dyreliv som du husker. Enten det er elg, lundefugl, rev, lavskrike eller i dette tilfellet, myrhauken.
Under følger noen bilder av myrhaukhannen, samt et møte med en ung hønsehauk noen dager før.
Myrhauk hann. |
Myrhauk takeoff |
Ung hønsehauk |