Hubro - hubror - bergulv - draugen og utburd

Overskriften i dette innlegget henviser til de mange navnene til den myteoppsunnede og fantastiske hubroen. Natt til fredag 27.juli hadde jeg en helt ubeskrivelig og rå naturopplevelse, da jeg fikk dele de mørke nattetimene med et hubropar. I vakkert og storslått kystlandskap satt jeg og Asbjørn Vigane og betraktet hubroen i det den forsynte seg av de kjøttfulle  kråkene. Oppe i lia satt hannfuglen og ropte med sin dype røst, mens hunnfuglen så smått kalte på sin make. Stemningen og opplevelsen av å se og høre denne store og imponerende uglen er nesten for mye for en frelst naturfotograf, og det går stadig opp for meg hvilken unik opplevelse jeg har hatt.

Hubroen er en av de mest myteomspunnede skapningene vi har i norsk natur, og mang et sagn har gått på folkemunne fra gammelt av. Uglene ble generelt sett fryktet, og sett på som et dødsvarsel. Hubroen var i så måte intet unntak. Troen på at hubroen varsler død og sykdom er eldgammel, og i Telemark sa folk at hubroen var den styggeste fuglen som fløy i lufta. Den har øyne som glødene ildkuler og stemme så stygg at folk får gåsehud når de hører den rope i nattemørket.

Navnet utburd, som hubroen flere steder ble kalt, er knyttet til den gamle middelalderskikken med å bære ut barn for å dø i skogen - utburd. I Numedal het det at hubroen, eller gasten som den også ble kalt, er sjelen til et udøpt barn som fredløst flakker fra sted til sted. Når den skoggerler skal det bryte ut ildebrann, men gråter den, skal det spørres vasslik. Når den roper og ber om at den må få et navn, skal man si følgende vers for å bli kvitt den:

"Eg skal døpe deg på ei von

enten Guri eller Jon.

Eg skal døpe deg med navn

enten Ane eller Jan."

Hubroen skal forøvrig ha fått sitt navn på bakgrunn av en gammel legende som lyder slik: En gang var to brødre ute på jakt. Før jakten begynte, ble de enige om å dele fangsten likt mellom seg. Da det led mot kveld, hadde den eldste skutt sju ryper og den yngste bare én. Da sa eldste broren at hver fikk ta vare på sitt, og det var yngste broren enig i. Like etter at de hadde begynt på hjemveien, klarte den yngste å felle en stor og staselig hjort. Straks var den eldste broren frampå og ville dele likt, og det sa den yngste ja til. De lot hestene dra den døde hjorten og tok fatt på resten av hjemveien. Mens de gikk slik og ruslet, tenkte eldste broren at alt er nok, men halvt er ikke halvnok, og så slo han broren i hjel. Da han sent på kvelden kom hjem alene, spurte moren hvor det var blitt av yngste broren. "Han har nok gått seg vill," svarte gutten. "Så får du dra ut og lete, og gode øyne og vide vinger skal du få med på ferden," sa moren. "Men du blir ikke menneske igjen før du har brakt bror din med deg hjem."

Alltid flyr eldstebroren omkring og leter etter yngstebroren, og roper i natten over skog og hei. "Hu bror! Hu bror!" skriker han, og derfor kalles han hubror av alle som hører ham.
 

Heldigvis er det ikke mye sannhet i mange av disse skumle og noe utrivelige sagnene. Hubroen blir idag sett på som et prov på vill, urørt og ekte norsk natur. Et møte med denne enestående fuglen er en opplevelse man vil huske resten av livet, noe jeg kan skrive under på.